Jeg heller mer og mer mot at vi ikke stiller i konk i november, og at Lillehammer var den siste runden vår på banen. Det er ikke bestemt . Men sannsynlig. Og det er det jeg forteller meg selv. Jeg var ikke i Drammen i NM helga . Jeg skal ikke til Fredrikstad neste helg. Avskriver ikke Drammen i november. Bare... er slett ikke sikker
Leverproblemene er vi i prosess å finne ut av, men jeg vet jo at han ikke vil bli friskmeldt 100 %… Alt som skjer nå må jeg være realistisk rundt. Blir han ikke akutt syk, så vil det være saker og ting som slutter å fungere. Det er sannheten
Jeg synes han er mer «klumsete» i bakbeina, snubler mer og bruker mer tid ned og opp trapper, sofaer osv. Alderen krever sitt Skal jeg da presse på med bakpartskontroll og ha fokus på håndtegn for desimaler… nei, det blir ikke rett..Dra ham på banen med masse støtte i håp om at jeg får de siste til 7.5. Det kjennes egoistisk.
Så pensjonering, det er en ting…. Vi har kommet så langt.. og alt vi har lært så mye, erfart så mye, og jeg skal ta med de gode styrkende minner til neste gang det topper seg med en hund. Det går seg til…. Jobb på, ta med deg alt bra.. Så jeg skal være stolt av, og sørge over hva som ikke ble parallelt, så lenge jeg trenger det. Men stoltheten er sterkere enn skuffelsen. Over alt vi har fått til i prosessen. Alt det som ikke ble , mot alt vi faktisk gjorde... i motbakker og med rå innsats
Noe annet er å forberede hodet på hva som kommer….. to hunder har jeg tatt farvel med…. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ham…. Så da begynner jeg å forberede meg mentalt….. for hjertet mitt blir satt litt i bakevja, det får jeg ta når tiden er der , og så får huet ta styringa etter langvarig prepping. Det er sånn man takler katastrofer, og autopilot vikarierer. Hjertet kommer uansett til å reagere med lammelse når dagen kommer
Så huet mitt bakser og pirker borti ubehagelige sannheter..
Det er ikke sikkert han er med oss til sommeren…Hvordan se for seg hullet i tilværelsen , i det fysiske universet uten min bestevenn gjennom 13 år? At det ikke skal være en levende Tardis som fyller opp materien og kosmos?
Det kan hende det blir mye helseproblematikk og sjekk og prøver fremover. Jeg må vite når og hvor jeg setter grensa. Fører til tanker om penger, jeg ikke har, fordi om det er mulig med enda en behandling og tankekødd om jeg gir opp for tidlig. Alt blanda med minnene om Macks siste dag, tvilen, smerten, og så måtte gi slipp.. Og så møter jeg en liten mur i huet mitt, for hjertet truer med å ta over, og begynne sorgprosessen allerde nå, ved neste innpust.
Så begynner den kalde metodiske planlegginga… Fortelle om det til de nære, poste det på blogg , rydde bort utstyr og mat. (Tengel kan sikkert arve massse) Ta bort bur, hvor mye plass får vi da…?? Papirarbeid, sorghåndtering...
Så tenker jeg hvor mye enklere det blir å gå tur med to hunder, planlegge å komme seg til stevner, og i det hele tatt ha bare to å forholde seg til… Og så føles det som en del av meg ser fram til han er borte.. og det stemmer jo ikke, det er bare hjernen som leker katastrofeøvelse. Men jeg er lei meg alikevel. Hvordan begynne å tenke tanken…
Deretter tar hjernen min meg med inn i nye mulige scenarioer. Hvordan takler smågutta livet bare de to? Vil det endre dynamikken på måter som gir utfordringer? Hvor mye er det Tardis holder sammen som jeg ikke har oppdaget ennå? Det skal gå seg til og bli bra, men jeg vet jo ikke hva som dukker opp…
Og det fører meg igjen til tankebanene der hjertet igjen tar styringa--- han er meg så kjær.. jeg kan ikke miste ham .Hele veien vi har gått i 13 år, den kan da ikke ha noen ende?????
Okay, sier hjernen… da går vi tilbake til hva hunder lærer oss , den viktigste leksa av dem alle : Vi lever her og nå, vi setter kjærligheten så høyt at vi ikke vet om annet , og det at akkurat i dag er vi to sammen, og ingen er mer overlykkelig enn meg for akkurat det. Og om tiden er tilmålt, så blir den enda mer dyrebar for deg, og jeg er glad uansett, for jeg…. For meg er livet i dette øyeblikket, og jeg kunne ikke hatt et bedre liv….. Vi skal gå noen mil til
Da blir jeg litt våt i øya, og det føles som håpet får en ny sjanse. Det kan jo hende han regjerer husholdet til han er 14 og 15 også…? Om han har helse og det er sånn ment…
Og hjertet…. Gjør ingenting annet enn å elske …. Heldigvis…
