aktivisering i uke 45

 Tok en økt med min gamle mann, og har gjort meg noen tanker om det..

Offentliggjorde nyheten før Samhain , og jobbet med det under ritet, med å gi slipp. Å akseptere..

Med hodet mitt gjør jeg det....

 

Men nå var det første aktivisering etter avgjørelsen . Han var så glad og ivrig. klarte ikke å stå stille i fram, men rygga før jeg fikk sukk for meg

Elska økta med jazz/ tango 

 Fram med kjelen, hørte ikke etter, bare gjorde det han hadde lyst til, frenetisk, usammenhengende, meg av ren glede. Presenterte en svært laber mige...

Det var blytungt å jobbe med ham , og vite at det ikke skulle føre til noe... at.. aldri mer .. Jobba litt balanse med bakbeina,vekselsvis holde det ene og det andre. Plutselig var han i en woop, og jeg knakk  sammen av bare sorg og smerte, og strigråt. Han kysset tårene mine, hoppet opp på ryggen min, og var bare sitt lykkelige glade seg..

men jeg kjenner meg bare knust... vi må finne noe annet å trene.. kanskje heelwork... jeg kan ikke terpe på  øvelsene  til hekseprogrammet  .. det gjør for vondt, og gagner jo ikke han...

tok en dans for oss selv så heftig at jeg holdt på å gå i gulvet 

Jo, vi kan lage oss et lite koselig hw program... vi er jo i klasse 2...

 

 

 

Min gode gamle mann..

 13 år ble han i juli. Og jeg tenkte som så at pensjonsalderen nærmet  seg . Jeg satte fristen ut 2025. Det var jo så mange konkurranser igjen ved påsketider.  Og vi var nære målet med desimaler , å få rødt i fs3. men--- det  var liksom ikke mulig å naile det...og jeg visste at tiden begynte å bli knapp.

 

Dessuten begynte det å romstere i hodet mitt hvem jeg egentlig gjorde det for, kjempe mot det målet. Ikke for ham i allefall. Så lenge vi trikser litt så er han happy. Det kjentes, og kjennes ennå  i blant som jeg ga opp akkurat for tidlig . Jeg kan jo tilpasse, fjerne noen belastende øvelser, trene på full guff  tre ganger i uka, slik som vi har gjort, få blod på tann...

Men så tror jeg ikke det vil seg. Han har blitt så mye eldre i kroppen de siste månedene, og når utfordringa ligger i mine håndtegn , så bærer det ikke . Han er god som jernet når han er god ( og da har man tenkt det bar) men når han faller ut så holder jeg det gående på banen for høydepunkter og moro. Skal vi ni-øve på mindre håndtegn må han være i tipp topp form lell. Og det er å pusje for langt er jeg redd

Så jeg har rett og slett vært nedpå og lei meg. Har ikke orket å trene. Orket ikke NM, orket ikke å kjenne  etter om løsta brusa i konknerva når nerva uansett  er lamma...  Det føles som jeg ga opp alt , men jeg vet jo det ikke var sånn. Alt rundt hele sporten har kjentes meh.... skikkelig meh. Har tillatt meg å kjenne litt på det ,og stå i det, men nå er det faktisk nok...

Jeg må jo se det som det faktisk har vært !For en reise vi har hatt!! For en hund han er, og hvilken vei vi har gått  der vi endte : i fs3. Neiggu  om det har vært bortkasta fordi om vi ikke kom helt i mål.  Vi har vunnet gull over oss selv mangfoldige ganger. Satt mål vi har nådd, ikke gitt oss, hatt fantastiske gøye runder på banen, fra snuseri til et skikkelig team, han og jeg....Det har pinadø ikke kommet av seg sjøl... det vet alle som driver med dette

Så,summa summarum jeg må nok innse at han med stor sannsynlighet er  FS pensjonist nå . Siste stevne i 2025 er i november., Frist for påmelding er om to dager.  Jeg skal dømme ett av stevnene og kunne selvsagt dratt ham med på det andre. Men nei. det skal jeg ikke.  

Alt han har lært meg tar jeg med videre til dansen med Quartz og Tengel. Alle som har hjulpet og støttet oss på veien, har gitt meg erfaring og inspirasjon videre. Og vi har ikke tenkt å gi oss i sporten , nei

Vi skal på landslaget, og vi skal ha rødt i fs3. Spørsmålet er bare om det blir med  Quartz eller Tengel...Uansett er det sånn at jeg nå satser på dem framover.

 

Selvsagt er jeg lei meg, og kommer til å være det enda en stund. Jeg skal ikke sette noen frist for den prosessen. men den skal ikke få overvelde meg noe mer nå

Fra å fyke rundt den heksekjelen og ha en hund som fungerer rimelig stødig  på banen med mindre han har hatt litt improkoreografi skal jeg nå flere steg tilbake i nivå . Jeg har helt klart hatt noe i klassen å gjøre, har vært i racet lenge, og kjørt meg inn...... og nå er det tilbake til start-ish og begynne helt på nytt....?

 Quartz har da gjort seg noen erfaringer på banen, og Tengel har hatt flere lovende økter, så helt på scratch er vi slettes ikke. Men det kjennes langt fram. Lengre blir det om jeg utsetter fordi det er så stor jobb. Dette såret heles ved å gjøre, sette i gang, en økt av gangen, et stevne av gangen... så ser vi...

Og alt  de er god for kan jeg takke Tardis og erfaringene med han. Tardis står på Macks skuldre, som igjen står på Henrik sine. 

I november skal jeg ta med dommerpermen min, og kanskje Tengel slik at han kan få litt halltrening og ta innover seg hvordan det skal bli med det framover. 

Quartz skal få et par stødige rød slufser til på russeprogrammet, samtidig som vi begynner å tenke mer på klasse 2. Klær, rekvisitter og musikk er i hus. Heelworken skal vi også holde ved like...Den som danser med hunder glemmer sine sorger.

 

I skrivende stund henger Tardis tilfreds over skuldra mi,  og dormer som han har gjort så mange ganger. Han nyter livet som patriark og  passer jobben som den som vet hvordan flokken skal drives , trygg i rollen sin som min nestkommanderende. 

Det finnes virkelig ikke noe bedre enn en eldre erfaren trofast hund..

Og... vi kan alltids pusse på litt heelwork....Til husbruk i det minste. Vi er jo i klasse 2 der.. Ikke gæli det heller...

Joda, dette blir bra. For det er som det er, og skal være. Alt har sin tid. Og Tardis og jeg har noen mil igjen, ikke gi oss opp! 

 

økt 1 uke 41

 Tardis ville trene...... 

så da tok vi en liten økt, bare for å sjekke ståa og humøret.

Vi har jo virkelig ikke trent på  annet enn tur og fokus siden siste stevne i sommer.

 

Så, dette var mest for å sjekke form og humør.

Presisjon var vanskelig, men han spant rundt og tilbød meg alskens. så vi gjorde det bare gøy

 

Noe mer vil jeg ikke legge i det i dag 

 

Huet og hjertet i møte med øyeblikk og tiden

 

 

 

 

Jeg heller mer og mer mot at vi ikke stiller i konk i november, og at Lillehammer var den siste runden vår på banen.  Det er ikke bestemt . Men sannsynlig. Og det er det jeg forteller meg selv. Jeg var ikke i Drammen i NM helga . Jeg skal ikke til Fredrikstad neste helg. Avskriver ikke Drammen i november. Bare... er slett ikke sikker

Leverproblemene er vi i prosess å finne ut av, men jeg vet jo at han ikke vil bli friskmeldt 100 %… Alt som skjer nå må jeg være realistisk rundt. Blir han ikke akutt  syk, så vil det være saker og ting som slutter å fungere. Det er sannheten

Jeg synes han er mer «klumsete» i bakbeina, snubler mer og bruker mer tid ned og opp trapper, sofaer osv. Alderen krever sitt  Skal jeg da presse på med bakpartskontroll og ha fokus på håndtegn for desimaler… nei, det blir ikke rett..Dra ham på banen med masse støtte i håp om at jeg får de siste til 7.5. Det kjennes egoistisk. 

Så pensjonering, det er en ting…. Vi har kommet så langt.. og alt vi har lært så mye, erfart så mye, og jeg skal ta med de gode styrkende minner til neste gang det topper seg med en hund. Det går seg til…. Jobb på, ta med deg alt bra.. Så jeg skal være stolt av, og sørge over hva som  ikke ble parallelt, så lenge jeg trenger det. Men stoltheten er sterkere enn skuffelsen. Over alt vi har fått til i prosessen. Alt det som ikke ble , mot alt vi faktisk gjorde... i motbakker og med rå innsats

Noe annet er å forberede hodet på hva som kommer….. to hunder har jeg tatt farvel med…. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ham…. Så da begynner jeg å forberede meg mentalt….. for hjertet mitt blir satt litt i bakevja, det får jeg ta når tiden er der , og så får huet ta styringa etter langvarig prepping. Det er sånn man takler katastrofer, og autopilot vikarierer. Hjertet kommer uansett til å reagere med lammelse når dagen kommer

Så huet mitt bakser og pirker borti ubehagelige sannheter..

Det er ikke sikkert han er med oss til sommeren…Hvordan se for seg hullet i tilværelsen , i det fysiske universet uten min bestevenn gjennom 13 år? At det ikke skal være en levende Tardis som fyller opp materien og kosmos?

Det kan hende det blir mye helseproblematikk og sjekk og prøver fremover. Jeg må vite når og hvor jeg setter grensa. Fører til tanker om penger,  jeg ikke har, fordi om det er mulig med enda en behandling og tankekødd om jeg gir opp for tidlig. Alt  blanda med minnene om Macks siste dag, tvilen, smerten, og så måtte gi slipp.. Og så møter jeg en liten mur i huet mitt, for hjertet truer med å ta over, og begynne sorgprosessen allerde nå, ved neste innpust. 

Så begynner den kalde metodiske planlegginga… Fortelle om det  til de nære, poste det på blogg , rydde bort utstyr og mat.  (Tengel kan sikkert arve massse) Ta bort bur, hvor mye plass får vi da…?? Papirarbeid, sorghåndtering...

Så tenker jeg hvor mye enklere det blir å gå tur med to hunder, planlegge å komme seg til stevner, og i det hele tatt ha bare to å forholde seg til… Og så føles det som en del av meg ser fram til han er borte.. og det stemmer jo ikke, det er bare hjernen som  leker katastrofeøvelse. Men jeg er lei meg alikevel. Hvordan begynne å tenke tanken…

Deretter tar hjernen min meg med inn i nye mulige scenarioer. Hvordan takler smågutta livet bare de to? Vil det endre dynamikken på måter som gir utfordringer? Hvor mye er det Tardis holder sammen som jeg ikke har oppdaget ennå? Det skal gå seg til og bli bra, men jeg vet jo ikke hva som dukker opp…

Og det fører meg igjen til tankebanene der hjertet igjen tar styringa--- han er meg så kjær.. jeg kan ikke miste ham .Hele veien vi har gått i 13 år, den kan da ikke ha noen ende?????

Okay, sier hjernen… da går vi tilbake til hva hunder lærer oss , den viktigste leksa av dem alle : Vi lever her og nå, vi setter kjærligheten så høyt at vi ikke vet om annet , og det at akkurat i dag er vi to sammen, og ingen er mer overlykkelig enn meg for akkurat det. Og om tiden er tilmålt, så blir den enda mer dyrebar for deg, og jeg er glad uansett, for jeg…. For meg er livet i dette øyeblikket, og jeg kunne ikke hatt et bedre liv….. Vi skal gå noen mil til

 

Da blir jeg litt våt i øya, og det føles som håpet får en ny sjanse. Det kan jo hende han regjerer husholdet til han er 14 og 15 også…? Om han har helse og det er sånn ment…

Og hjertet…. Gjør ingenting annet enn å elske …. Heldigvis…

 

I blant er vetsjekk aldri bortkasta...

 Tardis har kastet opp i natt og i går, og da må man jo tenke litt.. Er det noe å oppsøke vet for?

 

Oppkast kan være : 

1 Spist noe drit, og magen må renses. Mer skum nå så får han litt mat , før han  får mat til kvelden

2 Noe drit sitter fast ett sted, og vi må ha operasjon ( Konsekvens av å se  på for mange Bondi vet reels. Alt ender i operasjon , evnt amputasjon..)

3  Noe annet...

 

Jeg veksla mellom 1 og 3, i blant 2.  Matlysten var jo på topp, og han var like oppunder takmønet som han pleier. Konfererte med ekspertisen til L, og ringte da vet på Fetsund. De var også enige i at oppkast over ett døgn for en 13 år gammel hund ikke er  noe en overser.

Så da dro vi .

Han var kvikk som ei loppe, og i full vigør. Så jeg tenkte at mulighet 1 kom til å flå meg godt.Etter litt ventetid så kom vi inn, og som de alltid gjør på Fetsund så begynner de med snutetippen og ender med siste hårstrå på halen. Så da ble det hjertesjekk - alt ok. Vekt og corpus- nydelig vekt, og holder seg godt. Men han likte ikke å bli tatt på i nedre delen av magen... hm...

Røntgen og blodprøve.  Røntgen viste ikke noe bekymringsfullt , så alternativ 2  fløy ut av vinduet.  Ikke noe dr Chris Brown her . Like greit)

Blodprøven viste litt for høye verdier i leveren. Typisk gammelmannstull... Så, hjem med resept på mikstur og avtale om en måned. Nå blir det spesialfor...

Aldrende hunder skal man ta på alvor . Så en tur til dr Dyrego er fornuftig , oftere enn man tror

Og om det ikke er noe, så vet man det da i det minste....

Hysterika.. 

 

Hos vetrinæren for vaksine og sjekk 6 august

 Tardis var sitt vanlige sjarmerende flørtende kyssende jeg på besøk hos vet, og vi fikk oppdatert chipnummer, hvilke valksiner som mangler og veklt. 

7.3 kilo. Ganske så stabilt. Alt var greit, god blodpumpe og alt der det skulle være... Men, det er alltid et men, og det er at han har fått senior katarakt. Det overasker meg ikke, for den grønnfargen har jeg vel sett sjøl.. Men noe voldsomt utslag er det ikke,  så det er bare et tegn på at han bærer sine 13 år, goingen min.. 

 

TARDIS 13 ÅR!!!!

 Feirer med kos, og leverpostei. Og fotosession..

 Tardis 1 år i 2013

Tardis 13 år i 2025

Fotosession i anledning dagen..