Huet og hjertet i møte med øyeblikk og tiden

 

 

 

 

Jeg heller mer og mer mot at vi ikke stiller i konk i november, og at Lillehammer var den siste runden vår på banen.  Det er ikke bestemt . Men sannsynlig. Og det er det jeg forteller meg selv. Jeg var ikke i Drammen i NM helga . Jeg skal ikke til Fredrikstad neste helg. Avskriver ikke Drammen i november. Bare... er slett ikke sikker

Leverproblemene er vi i prosess å finne ut av, men jeg vet jo at han ikke vil bli friskmeldt 100 %… Alt som skjer nå må jeg være realistisk rundt. Blir han ikke akutt  syk, så vil det være saker og ting som slutter å fungere. Det er sannheten

Jeg synes han er mer «klumsete» i bakbeina, snubler mer og bruker mer tid ned og opp trapper, sofaer osv. Alderen krever sitt  Skal jeg da presse på med bakpartskontroll og ha fokus på håndtegn for desimaler… nei, det blir ikke rett..Dra ham på banen med masse støtte i håp om at jeg får de siste til 7.5. Det kjennes egoistisk. 

Så pensjonering, det er en ting…. Vi har kommet så langt.. og alt vi har lært så mye, erfart så mye, og jeg skal ta med de gode styrkende minner til neste gang det topper seg med en hund. Det går seg til…. Jobb på, ta med deg alt bra.. Så jeg skal være stolt av, og sørge over hva som  ikke ble parallelt, så lenge jeg trenger det. Men stoltheten er sterkere enn skuffelsen. Over alt vi har fått til i prosessen. Alt det som ikke ble , mot alt vi faktisk gjorde... i motbakker og med rå innsats

Noe annet er å forberede hodet på hva som kommer….. to hunder har jeg tatt farvel med…. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ham…. Så da begynner jeg å forberede meg mentalt….. for hjertet mitt blir satt litt i bakevja, det får jeg ta når tiden er der , og så får huet ta styringa etter langvarig prepping. Det er sånn man takler katastrofer, og autopilot vikarierer. Hjertet kommer uansett til å reagere med lammelse når dagen kommer

Så huet mitt bakser og pirker borti ubehagelige sannheter..

Det er ikke sikkert han er med oss til sommeren…Hvordan se for seg hullet i tilværelsen , i det fysiske universet uten min bestevenn gjennom 13 år? At det ikke skal være en levende Tardis som fyller opp materien og kosmos?

Det kan hende det blir mye helseproblematikk og sjekk og prøver fremover. Jeg må vite når og hvor jeg setter grensa. Fører til tanker om penger,  jeg ikke har, fordi om det er mulig med enda en behandling og tankekødd om jeg gir opp for tidlig. Alt  blanda med minnene om Macks siste dag, tvilen, smerten, og så måtte gi slipp.. Og så møter jeg en liten mur i huet mitt, for hjertet truer med å ta over, og begynne sorgprosessen allerde nå, ved neste innpust. 

Så begynner den kalde metodiske planlegginga… Fortelle om det  til de nære, poste det på blogg , rydde bort utstyr og mat.  (Tengel kan sikkert arve massse) Ta bort bur, hvor mye plass får vi da…?? Papirarbeid, sorghåndtering...

Så tenker jeg hvor mye enklere det blir å gå tur med to hunder, planlegge å komme seg til stevner, og i det hele tatt ha bare to å forholde seg til… Og så føles det som en del av meg ser fram til han er borte.. og det stemmer jo ikke, det er bare hjernen som  leker katastrofeøvelse. Men jeg er lei meg alikevel. Hvordan begynne å tenke tanken…

Deretter tar hjernen min meg med inn i nye mulige scenarioer. Hvordan takler smågutta livet bare de to? Vil det endre dynamikken på måter som gir utfordringer? Hvor mye er det Tardis holder sammen som jeg ikke har oppdaget ennå? Det skal gå seg til og bli bra, men jeg vet jo ikke hva som dukker opp…

Og det fører meg igjen til tankebanene der hjertet igjen tar styringa--- han er meg så kjær.. jeg kan ikke miste ham .Hele veien vi har gått i 13 år, den kan da ikke ha noen ende?????

Okay, sier hjernen… da går vi tilbake til hva hunder lærer oss , den viktigste leksa av dem alle : Vi lever her og nå, vi setter kjærligheten så høyt at vi ikke vet om annet , og det at akkurat i dag er vi to sammen, og ingen er mer overlykkelig enn meg for akkurat det. Og om tiden er tilmålt, så blir den enda mer dyrebar for deg, og jeg er glad uansett, for jeg…. For meg er livet i dette øyeblikket, og jeg kunne ikke hatt et bedre liv….. Vi skal gå noen mil til

 

Da blir jeg litt våt i øya, og det føles som håpet får en ny sjanse. Det kan jo hende han regjerer husholdet til han er 14 og 15 også…? Om han har helse og det er sånn ment…

Og hjertet…. Gjør ingenting annet enn å elske …. Heldigvis…

 

I blant er vetsjekk aldri bortkasta...

 Tardis har kastet opp i natt og i går, og da må man jo tenke litt.. Er det noe å oppsøke vet for?

 

Oppkast kan være : 

1 Spist noe drit, og magen må renses. Mer skum nå så får han litt mat , før han  får mat til kvelden

2 Noe drit sitter fast ett sted, og vi må ha operasjon ( Konsekvens av å se  på for mange Bondi vet reels. Alt ender i operasjon , evnt amputasjon..)

3  Noe annet...

 

Jeg veksla mellom 1 og 3, i blant 2.  Matlysten var jo på topp, og han var like oppunder takmønet som han pleier. Konfererte med ekspertisen til L, og ringte da vet på Fetsund. De var også enige i at oppkast over ett døgn for en 13 år gammel hund ikke er  noe en overser.

Så da dro vi .

Han var kvikk som ei loppe, og i full vigør. Så jeg tenkte at mulighet 1 kom til å flå meg godt.Etter litt ventetid så kom vi inn, og som de alltid gjør på Fetsund så begynner de med snutetippen og ender med siste hårstrå på halen. Så da ble det hjertesjekk - alt ok. Vekt og corpus- nydelig vekt, og holder seg godt. Men han likte ikke å bli tatt på i nedre delen av magen... hm...

Røntgen og blodprøve.  Røntgen viste ikke noe bekymringsfullt , så alternativ 2  fløy ut av vinduet.  Ikke noe dr Chris Brown her . Like greit)

Blodprøven viste litt for høye verdier i leveren. Typisk gammelmannstull... Så, hjem med resept på mikstur og avtale om en måned. Nå blir det spesialfor...

Aldrende hunder skal man ta på alvor . Så en tur til dr Dyrego er fornuftig , oftere enn man tror

Og om det ikke er noe, så vet man det da i det minste....

Hysterika.. 

 

Hos vetrinæren for vaksine og sjekk 6 august

 Tardis var sitt vanlige sjarmerende flørtende kyssende jeg på besøk hos vet, og vi fikk oppdatert chipnummer, hvilke valksiner som mangler og veklt. 

7.3 kilo. Ganske så stabilt. Alt var greit, god blodpumpe og alt der det skulle være... Men, det er alltid et men, og det er at han har fått senior katarakt. Det overasker meg ikke, for den grønnfargen har jeg vel sett sjøl.. Men noe voldsomt utslag er det ikke,  så det er bare et tegn på at han bærer sine 13 år, goingen min.. 

 

TARDIS 13 ÅR!!!!

 Feirer med kos, og leverpostei. Og fotosession..

 Tardis 1 år i 2013

Tardis 13 år i 2025

Fotosession i anledning dagen..

 

Stevne Lillehammer 12.7.25

 Har grubla og tenkt en hel masse denne sommeren, hva veien er videre. Til noen av mine nærmeste hundevenner har jeg også sagt det  høyt : Pensjonsalderen nærmer seg for Tardis i fs3, og det beste er nok å gi meg selv en betinget frist ut 2025 til å få denne rød sløyfa og godkjent program. Da har jeg sagt det, står for det og viser at jeg er åpen for veiledning om jeg ikke ser hans eget beste

Vi er så pokkers nære, men ryker på utførelse hver gang han jobber perfekt, og vanskegrad i tillegg om han er i høyoktan modus. Men, stort sett, utførelse. Alltid en dommer som gir 7,3 eller 7.4 .

Jeg kan stole på ham i ringen, vi har gode rutiner for å få ham på når vi går inn, han er der... men det blir litt  vel kreativ i gjennomføring i blant.. Han henger seg opp i det som er gøy ,  jeg vet det.. og da tar jeg blått med et smil, og tenker på all innsats og tid vi faktisk har lagt i, og hvor vi var en gang. 

Så, hva nå.... Hva han skulle ut av ringen for i helga på stevne A aner jeg ikke, sånt tull har han ikke gjort på lenge. ( godbitbeltet på stevnet i fjor høst hadde med matglede å gjøre, så det er noe annet) men greit.. han gjorde alt han skulle når jeg fikk ham inn igjen. Vi skylder på varmen eller at  det var fullmåne på torsdag, whatever

Mens vi var i oppvarming på stevne B så fokuserte jeg på starten, for å sette tonen. Og han gjorde tilnærmet alt han skulle, og der han ikke gjorde det, så var vi enige om løsning. Han kom seg til og med ned fra kjelen, og over i både mige, rundt og rose. Alle hovedpunktene ble godt dekka. Kosten fløy 

 

Jeg er jo i ekstase hver gang han er der liksom. Det er så gøy, og det vet alle i denne sporten.Den bobla, og den flyten, det samarbeidet, bare du og bikkja..... det er det som gjør at vi jo gidder...

Men om folk rundt ringen er sikker på at der satt den,  og nærmest gratulerer på forhånd så er jeg ikke der selv. -0.1 faktoren er klistra på oss, lissom.

Så jeg håpa jo, men har vært sikker før, og når premieutdelingen nærmet seg, så hadde jeg en ... ganske nøktern følelse i magen   Me lyt nå sjå, ja...

Ganske rett... utførelse... desimaler igjen. alt annet er greit innafor. Musikk og fortolkning nailer vi, vanskegrad er kanskje ikke langt oppe på 8 tallet, men mer enn brukbart. Gjennomførelse... min gamle nemesis...

Skuffa , ja... men  da er det sånn det vurderes, og klasse 3 er tricky, for å sitere en veteran i miljøet.

Så, når alt stemmer , så faller jeg gjennom på hjelp og håndtegn tydeligvis. For det er ikke mange "noen misforståelser" kommentarer å få lenger.

Så, da er det slagplan. Hvordan balansere den støtten han trenger med å være selvstendig fra meg og likevel få det til å sitte?

Om han ikke klarer å være selvstendig, javel... da er han ikke der da, og så må jeg ta det til etterretning.

 Jeg må også stille meg spørsmålet hvor lenge vi skal prøve. Ut 2025 er ikke urimelig, når jeg legger til at jeg ser an stevne for stevneklausulen jeg har laget for meg selv. Hvert stevne kan være der jeg setter strek . Fredrikstad, mulig NM, og Drammen i november. Det er realiteten.

Han blir 13 år denne uka, og jeg må se an trivsel og arbeidsglede Om han er loppefriskhappy når vi ringer inn 2026, hipp hurra for det, men jeg må se i øya at jeg kanskje vil mer enn det som blir.

Trøst :  foreløbig er han bare litt bedagelig i forhold til i gamle dager, og trenger bakpartstøtte. Han har masse arbeidsglede Og som tips jeg fikk : vi kan kose oss i hw2, kanskje lage et nytt program (Vi er ferdig med dr who, sånn sett) Lurer på om han skal få musikken til Tengel.... 

En trøst til : om det er disse helsikes desimalene, og det trekkes ( og det skal det, ingen sure miner mot dømming eller dommere) så er det håndtegn og støtte vi skal jobbe med. Del for del i programmet.. hvor er det han trenger hjelp. Får han kanskje for mye hjelp, slik at han ikke behøver å høre etter? Så fremover: gå gjennom del for del av programmet, med fokus på stemme, og presisjon. Kan man intergrere bedre tegn og dans, så kan man ikke ta meg på det..

 

Den utøver i klasse 3 er bra kørka om man ikke benytter andledningen til å ta til seg lærdom og tips om forbedring. 

Ingen av oss er kørka. Så nå skal i alle fall jeg trenes mer.. Stemme og integrerte bevegelser  Blått er flott, men rødt er søtt.. Alt jeg vil ha er et godkjent program i fs3. Når vi anses gode nok til 7.5 +

( Fra klasse1 trening i FS -Gremlinstyle)
 

 

 

uke 27 økt 1

 Tardis var nummer to på gulvet i dag. Vi begynte med starten, og alt gikk i hurlumheifart. Hvorfor vet jeg egentlig ikke sikker på, men det er sånn som skjer i blant.

Han miga og var lydhør, men tok seg ikke tid til å vente på fremadsendinga. Så det kan bli interessant...

Jeg vet dog at tempo hjemme er en ting og tempo på stevne er noe helt annet 

Slutten gikk fint, og han gikk rose som bare det...

Du Tardis, du Tardis, min deilige gamle gubbe... 

 

 

Uke 26 - økt 2

 Bare satte på musikken , og gikk i gang med områdene jeg synes han er mest sårbar.

Han slurver med bakparten, og jeg vet jo hvorfor, alderdom. Så han skal ikke gjøre noen belastende øvelser han ikke gjør av seg selv. Og alt skal være med støtte om  nødvendig

Tråkke tar vi rolig. 

fram er det en fare for at han tuller til med full fres. So be it.

Kjelen. kansklje får han til en god mige, kanskje ikke. Men en mige, det får jeg.

Jazz er med støtte. 

Jeg støtter han etter beste evne, og så skal vi ha det gøy... rødgøy!