13 år ble han i juli. Og jeg tenkte som så at pensjonsalderen nærmet seg . Jeg satte fristen ut 2025. Det var jo så mange konkurranser igjen ved påsketider. Og vi var nære målet med desimaler , å få rødt i fs3. men--- det var liksom ikke mulig å naile det...og jeg visste at tiden begynte å bli knapp.
Dessuten begynte det å romstere i hodet mitt hvem jeg egentlig gjorde det for, kjempe mot det målet. Ikke for ham i allefall. Så lenge vi trikser litt så er han happy. Det kjentes, og kjennes ennå i blant som jeg ga opp akkurat for tidlig . Jeg kan jo tilpasse, fjerne noen belastende øvelser, trene på full guff tre ganger i uka, slik som vi har gjort, få blod på tann...
Men så tror jeg ikke det vil seg. Han har blitt så mye eldre i kroppen de siste månedene, og når utfordringa ligger i mine håndtegn , så bærer det ikke . Han er god som jernet når han er god ( og da har man tenkt det bar) men når han faller ut så holder jeg det gående på banen for høydepunkter og moro. Skal vi ni-øve på mindre håndtegn må han være i tipp topp form lell. Og det er å pusje for langt er jeg redd
Så jeg har rett og slett vært nedpå og lei meg. Har ikke orket å trene. Orket ikke NM, orket ikke å kjenne etter om løsta brusa i konknerva når nerva uansett er lamma... Det føles som jeg ga opp alt , men jeg vet jo det ikke var sånn. Alt rundt hele sporten har kjentes meh.... skikkelig meh. Har tillatt meg å kjenne litt på det ,og stå i det, men nå er det faktisk nok...
Jeg må jo se det som det faktisk har vært !For en reise vi har hatt!! For en hund han er, og hvilken vei vi har gått der vi endte : i fs3. Neiggu om det har vært bortkasta fordi om vi ikke kom helt i mål. Vi har vunnet gull over oss selv mangfoldige ganger. Satt mål vi har nådd, ikke gitt oss, hatt fantastiske gøye runder på banen, fra snuseri til et skikkelig team, han og jeg....Det har pinadø ikke kommet av seg sjøl... det vet alle som driver med dette
Så,summa summarum jeg må nok innse at han med stor sannsynlighet er FS pensjonist nå . Siste stevne i 2025 er i november., Frist for påmelding er om to dager. Jeg skal dømme ett av stevnene og kunne selvsagt dratt ham med på det andre. Men nei. det skal jeg ikke.
Alt han har lært meg tar jeg med videre til dansen med Quartz og Tengel. Alle som har hjulpet og støttet oss på veien, har gitt meg erfaring og inspirasjon videre. Og vi har ikke tenkt å gi oss i sporten , nei
Vi skal på landslaget, og vi skal ha rødt i fs3. Spørsmålet er bare om det blir med Quartz eller Tengel...Uansett er det sånn at jeg nå satser på dem framover.
Selvsagt er jeg lei meg, og kommer til å være det enda en stund. Jeg skal ikke sette noen frist for den prosessen. men den skal ikke få overvelde meg noe mer nå
Fra å fyke rundt den heksekjelen og ha en hund som fungerer rimelig stødig på banen med mindre han har hatt litt improkoreografi skal jeg nå flere steg tilbake i nivå . Jeg har helt klart hatt noe i klassen å gjøre, har vært i racet lenge, og kjørt meg inn...... og nå er det tilbake til start-ish og begynne helt på nytt....?
Quartz har da gjort seg noen erfaringer på banen, og Tengel har hatt flere lovende økter, så helt på scratch er vi slettes ikke. Men det kjennes langt fram. Lengre blir det om jeg utsetter fordi det er så stor jobb. Dette såret heles ved å gjøre, sette i gang, en økt av gangen, et stevne av gangen... så ser vi...
Og alt de er god for kan jeg takke Tardis og erfaringene med han. Tardis står på Macks skuldre, som igjen står på Henrik sine.
I november skal jeg ta med dommerpermen min, og kanskje Tengel slik at han kan få litt halltrening og ta innover seg hvordan det skal bli med det framover.
Quartz skal få et par stødige rød slufser til på russeprogrammet, samtidig som vi begynner å tenke mer på klasse 2. Klær, rekvisitter og musikk er i hus. Heelworken skal vi også holde ved like...Den som danser med hunder glemmer sine sorger.
I skrivende stund henger Tardis tilfreds over skuldra mi, og dormer som han har gjort så mange ganger. Han nyter livet som patriark og passer jobben som den som vet hvordan flokken skal drives , trygg i rollen sin som min nestkommanderende.
Det finnes virkelig ikke noe bedre enn en eldre erfaren trofast hund..
Og... vi kan alltids pusse på litt heelwork....Til husbruk i det minste. Vi er jo i klasse 2 der.. Ikke gæli det heller...
Joda, dette blir bra. For det er som det er, og skal være. Alt har sin tid. Og Tardis og jeg har noen mil igjen, ikke gi oss opp!
