Oftere og oftere GOD måloppnåelse!

Jeg vet jeg har sagt det før, at det er bedring når vi går på tur med kinaputten. Og at det ikke ser  sånn ut for andre når han girer og fyrer... Han går tross alt i grime, av en grunn...

Men alikevel.... Syklister er ikke lenger en greie, med mindre de kommer veldig fort og veldig nært. Joggere ligeså
Unger lekebjeffer han på , men har lært seg at han sitter pent hos meg eller står i på på kneet mitt når de små kommer for å hilse på Mack . Han  bare snuser , lar seg fore med godbiter og tåler hender både her og der. Mack har dessuten beina på bakken, og kysser ikke folk han ikke kjenner..

Hunder vi møter  på siden pleier å gå fint, litt mer utfordrende om de har masse å si, eller  de er på steder vi vet de er.. Han er godt forberedt når han nærmer seg hus/hage der det står en bråkebøtte.

Jeg kommanderer i plass og fyrer løs med godbiter, går ett par steg, venter ut kontakt, og gir ny godbit. Større ladning når vi er nærmere. og selvsagt ros når vi er forbi. Så jobber vi med at å snu seg og provosere ikke er greit det heller.. sånn ædda bædda.  Det er faktisk et større problem med at han fyrer av noen gloser bakover enn å møte noen sideveis akkurat nå..

Det har hendt flere ganger at de faste bråkebøttene kjører solo mens vi går forbi. Min kineser går nemlig i plass.....med blikket på meg..... Jeg passer på mine, så får de komme ut og hente sine...

Ja , jeg løfter opp. Vinteren har vært lang og snørik, og det har vært svært trangt å møtes på veier og plasser, og det er jo  ikke sånn at han er den eneste hunden som girer seg opp før en møte..

Så man løfter, holder og holder igjen den andre rødtoppen, som også slenger seg på, og så har vi det gående..

Men så gikk det opp for meg  at jeg ikke har løftet opp på lange tider..
Vi har gått til siden, korta inn bånd, bedt om sitt, og fyra løs med godis mens hund passerer. Mack kaster jeg noe til nå og da.

Deretter gjelder det å holde kontakten videre , mens vi fortsetter på vår vei, og friste ham til ikke å snu seg med et triumferende boff. Han må ikke, bare for å ha sagt det liksom

Dit jeg har villet er å på god gammeldags vis kunne kommandere sitt, plass, heel eller dekk, og så gjør han det, og holder kontakten. Han kan godt kikke litt for å finne ut hvor nære den andre er, men han skal søke meg etterpå. Når han søker godis mens den andre passerer så er jeg heller ikke skuffa.
Er Kinesen grei, så gidder heller ikke cavlisen å bruke munn.
Og.... det føles som vi er der nå. Om jeg er oppmerksom nok i tide. Det skal jeg glatt ta på meg å være. Ta hovedansvaret når det ikke helt lykkes.

Det har tatt tid, og vi er ikke i mål. Men jaggu... dette er ikke så verst altså...