Tardis går nå i sitt 13 år, og feires selvsagt i sommer. Kan ikke annet enn å si at jeg er så stolt av både han og meg.
Hva vi har fått til!!! Hvor mye jeg har jobba, og han har jobba. Hvor mange som har hjulpet og råda oss.... men likevel vi har stått på
Med fokus, med utholdenhet, med en plan for hva og hvor vi skal...
Jeg har slåss mot vonde skremmede tanker, snusing, utagering og elendig generelt fokus.
Men hvor langt har vi ikke kommet!!
Vi skal få til den rød sløyfa i fs 3! Det skjer bare!
Fra sele til grime, til vanlig halsbånd. Og med drømmen om å kunne kommandere en posisjon, så går han dit, i stedet for å ha noen meninger om en jogger eller en annen hund når vi er på tur
For så å faktisk være der... Det har ikke kommet av seg selv, men vi har kommet dit. Plass sier jeg, og han går dit. Et blått øye låst i mitt..".kom igjen, bare, jeg går så det griner , jeg...."
Og nå er han storebror til to
Forholdet mellom Tardis og lille Tengel er som SA sier : de er som far og sønn.
Lillemann tester stemmen sin, og Tardis stemmer i. Tardis er blitt mer vokal i hagen. Som han har flere å passe på.
Han har godt av å gå tur alene. Han og minsten girer hverandre. Og det er jo ikke så bra.
Men han og jeg... vi har vokst sammen, og det kjennes som han har vært i livet mitt bestandig,
Ingen hund har lært meg mer, ingen hund har løftet meg høyere . Ingen hund har ytt mer på banen. Ingen hund har jeg fått lengre fram fra utgangspunktet.
Unoter fremdeles, javisst. Men vi kjenner hverandre. Han stoler på meg. Og jeg vet hva som bor i han.
Det er han og jeg.. Zombien min, særpingen og energibunten. ....
Min fantastiske Tardis, kongen av Neskollen
Flere mil igjen under potene. Mang en svingom på planen i framtiden
