At han er like glad når han får hilse, ( og det har jeg søren ikke tenkt å gjøre noe med), men at han er roligere og mer fokusert på meg.
Kort sagt: lydigere..
Og da vi gikk en liten omvei på feltet for å slippe direkte konfrontasjon med tre hunder som lekte, slik at vi ikke gikk rett på, men at Tardis møtte dem fra siden, lekende og med lyd...
... og han gir et bjeff, ser på meg, får godbit, snur seg, bjeff, og så lar seg fortsette rett fram....
.... da holdt jeg på å sprekke av glede!!
Små små nyanser...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar