Så, der stod jeg med target stick med kulehode og planken og tenkte , tjohei,,
Timern stod på ti minutter, la underet skje...
Tror jeg hater den planken igjen...og hele posisjonspresisjonstyrraniet...
Vi står der, han rører target, og jeg belønner med hodet vendt utover.
Alt var krystall klart, med Anniken i går... krystall... jadda!
Jeg ser rett og slett ikke fremgangsmåten.. hvordan endre på noe.. han står så pent så... i høyde med kneet mitt, og putter på kula med snuten. Hva nå liksom?
Planken er plutselig blitt konkav, og må nok byttes ut. Jeg stiller meg på, og han stiller seg med forlabbene oppå. dutter på kula.. Hva nå mutter? Jeg skal jo ikke begynne etapper ennå.
jeg blir tafatt. Målet er å få rette posisjoner men hvordan var det igjen... hva skal jeg se etter?
Gaaaahhhh!!
Da klokka ringer etter ti minutter så er vi fremdeles i hverandres blikk : skjønte du noe av hva vi skulle gjøre ,mutter? Nei, det..... Det skulle være statisk i allefall.....
Jeg ser rett og slett ikke progresjonen , ikke hvor vi skal fra a-b.
Så her måtte vi myke opp litt. Vi kjørte litt texas , en øvelse han plutselig synes er både moro og får til presist. Selv om jeg sitter når vi sender ut...
Lekte meg litt med "mige" også. Hva det blir ut av det.... ja, fåglarna vet..
Jeg må rett og slett kikke litt på notatene til Annikken igjen...
 |
| Fører trenger spes-ped, og må ha fritak for vurdering |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar